Først da det viste seg at problemene ble langvarige og at andre land ikke fulgte samme politikk, ble Regjeringen nødt til å endre politikk og stramme inn.
For å begrense Stortingets utgiftsønsker ble det blant annet beregnet hva en enda større underskuddsbudsjettering ville ha å si for den samlede økonomien flere år fram i tid.
Når staten opphevet den direkte styringen ble det viktigere å forutsi den åpne økonomiens utvikling slik at de gjenværende virkemidlene ble treffsikre.
Det ble også framlagt et langtidsprogram i 1945, og for å planlegge bruken av Marshallhjelpen ble det for perioden 1948–1952 utarbeidet et 4–årsprogram for de årene hjelpen gjaldt.
I 1966 ble det innført alminnelig folketrygd i Norge, og det ble stadig vanskeligere å hindre innbyggingen av «automatiske» utgiftsøkninger som fulgte med slik rettighetsfesting av statlige ytelser.
Den viser at de offentlige inntekter, for det meste skatteinntekter, økte sterkt fra 1910 til 1930, men overføringene økte også mye, og resultatet ble at offentlig sektors inntekt som var disponibel til investeringer og drift, ikke økte så mye.
For å bøte på dette gikk Bortenregjeringen i Langtidsprogrammet 1970-73 med på å offentliggjøre de langsiktige utgiftsrammer den styrte etter, og slik rammebudsjettering tøylet utgiftsveksten noe.
Dette betyr at Stortinget kan vedta et budsjett som har et underskudd tilsvarende 4 % av fondets størrelse, og at dette underskuddet så kan dekkes inn med petroleumsinntekter.
Begge misforhold gjorde det vanskelig å beregne budsjettets virkninger på den øvrige økonomi.
Dette ble innført som internt langtidsbudsjett i arbeidet med Langtidsprogrammet 1966-1969, og i Langtidsprogrammet 1970-1973 ble det endelig offentliggjort noen hovedtall for regjeringens langtidsbudsjett.
