En stor mengde litteratur på nahuatl ble skrevet i denne perioden, blant annet Den florentinske kodeksen, et tolvbinds kompendium om aztekisk kultur satt sammen av fransiskaneren Bernardino de Sahagún; Crónica Mexicayotl, en krønike om den kongelige arverekka i Tenochtitlan av Fernando Alvarado Tezozómoc; Cantares Mexicanos, en samling sanger på nahuatl; en nahuatl-spansk/spansk-nahuatl-ordbok av Alonso de Molina; og Huei tlamahuiçoltica, en beskrivelse på nahuatl av da Jomfruen av Guadalupe viste seg.
«Generell aztekisk» brukes av noen lingvister for å referere til både de tidligere og de moderne variantene av nahuatl (som da ekskluderer pochutekisk).
Da Instituto Nacional de Lenguas Indígenas (INALI) ble oppretta i Mexico i 2004 gjenopptok man forsøkene på å lage en standard ortografi for de ulike variantene av nahuatl.
I de fleste orda på nahuatl faller trykket på nest siste stavelse (f.
Ortografiene som ble utarbeida bygde stort sett på spansk ortografi, og de fleste fungerte dårlig til å representere alle fonemene i nahuatl.
Klassisk nahuatl hadde en passiv verbform, men denne finner man ikke i de fleste moderne variantene.
I de fleste variantene av nahuatl skilles det mellom lange og korte vokaler.
De fleste variantene av nahuatl skiller mellom verbtidene presens, preteritum og futurum, og aspektene perfektiv og imperfektiv.
I Tehuacándalen og i Sierra de Zongolica snakkes det varianter av nahuatl som legger trykket på tredje siste stavelse i enkelte ord.
