Hitler ble dermed bare styrket i sin overbevisning om at han var utkåret av «forsynet».
Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger.
De sammensvorne som hadde forberedt statskupp, ble handlingslammet da de fikk høre om at Hitler var i live, og de fleste ble arrestert og henrettet samme dag i Berlin.
Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern.
juni 1933 ble den såkalte «Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft» (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført.
Etter Hindenburgs død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år.
Med Hitler-Stalin-pakten oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid.
Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet.
Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner.
Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av holocaust-fornektere.
De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav.
