Boekenogen og Thomas King, på seg oppgaven med å gjenreise den katolske kirken på Færøyene.
De aller fleste kirker på Færøyene har en tilknyttet kirkegård som er vigd av en prest, slik at den er godkjent som gravsted.
Etter at religionsfrihet ble innført med den danske grunnloven av 1849, ble det gjort et forsøk på å gjenintrodusere katolisismen på Færøyene.
Fra 1539 til 1557 var det et evangelisk-luthersk bispedømme på Færøyene, men etter 1557 var den lutherske kirken på Færøyene organisert som et prosti under forskjellige bispedømmer.
Også andre faktorer, som det barske, færøyske klimaet, gjør at den eldste, bevarte kirken som enda er i bruk på Færøyene er Ólavskirkjan i Kirkjubøur fra 1200-tallet.
Den siste katolske biskopen på Færøyene ble Ámundur Ólavsson, som først ble godkjent av paven, og deretter av Frederik I av Danmark og Norge i 1532.
Den lutherske ortodoksi, særlig preget av Jesper Rasmussen Brochmand, fikk godt feste på Færøyene og forble den dominerende retning lengre der enn i Danmark-Norge forøvrig.
Bispesetets kirke (domkirke) ble steinkirken Ólavskirkjan, oppkalt etter Olav den hellige, som ble bygd på 1200-tallet.
De solgte handverk og samlet på plastflasker, og brukte inntekten på å drive Sankt Frans-skolen.
Tiende ble på Færøyene trukket fra fisk, korn, smør, hval, sel, sjøfugl og ull.
Færøysk kirkearkitektur begynte med kirken reist av Sigmundur Brestisson på Skúvoy, uten at man har noe klart bilde av hvordan denne så ut.
På Lagtinget på Tinganes ble Tróndur í Gøtu tvunget til å akseptere Sigmundurs og Håkons Jarls nyordning.
