For å få den grinete smeden til å vise litt gjestfrihet setter han hodet i pant på at han kan svare på tre spørsmål.
De er lettsindige nok til å fortelle ham at rhingullet gir innehaveren ubegrenset makt[R 2] og verdensherredømme til den som smir en ring av det, forutsetningen er bare at vedkommende frasier seg kjærlighetens makt.[R 3] De har ingen motforestillinger mot å fortelle dette, fordi Alberich så tydelig er interessert i å oppnå damenes gunst.
Tvert imot: han behandler Alberich vennlig og tilbyr seg å vekke dragen slik at den blir oppmerksom på dragedreperen som nå er på vei.
Han forteller at han har vært ute for å lete etter noen som var villig til å gi avkall på kjærligheten for å få tak i gull.
Revet mellom raseri, lovlydighet og farskjærlighet tar Wotan farvel med sin yndlingsdatter.[W 20] Han tilkaller Loge og befaler ham å lage en stor ring av ild rundt fjellet Brünnhilde sover på slik at bare en modig helt vil klare å trenge seg gjennom.[W 21] I mellomtiden har Mime funnet Sieglinde i skogen.
Så snart han er fri, forbanner han i et avsindig raseri ringen og lover at innehaveren aldri skal ha noen glede av den, men fortæres av bekymringer, og at den som ikke har ringen skal nages av misunnelse.[f 12] Wotan bryr seg ikke om forbannelsen («hørte du hans kjærlige hilsen?»[R 10]), og blendet av gullets glans setter han den stjålne ringen på fingeren.
Wotan ønsker at gudenes overherredømme skal ende så fort som mulig og at den «vidunderligste volsung»[S 24] (Siegfried) skal settes inn som arvtaker med hjelp av den fortsatt sovende Brünnhilde.
