Thai-skrift er modellert på sanskrit, og det er mulig å skrive sanskrit med thai-skrift, en del tegn brukes derfor ikke når man skriver thai, men brukes for å skrive sanskrit.
Det er nettopp denne egenskapen som gjør at thai-skriften har mange bokstaver som på thai representerer samme lyd; ettersom sanskrit og pali har et helt annet lydbilde enn det thai har, bl.a.
Det finnes andre tegn som også brukes når man skriver med thai-skrift, inkludert de tegnene som utgjør thai-skriftens eget tegnsett.
Der man på et QWERTY-tastatur har tallet 7, har thai-tastaturet to tegn; det ene er vokalen -ึ, det andre er tegnet ฿, som brukes for å representere Thailands myntenhet, baht.
Når man skriver sanskrit eller pali, antar man alltid at det er en kort a innebygd i konsonanten, og dette tegnet indikerer at denne innebygde vokalen ikke skal uttales.
I motsetning til latinsk og kyrillisk skrift som lar seg gjengi med sammenhengende håndskrift, har ikke thai-skrift noen egen håndskrift; tegnene skrives som de trykkes, hver for seg, tegn for tegn.
Idealet er at man skal uttale [r]-en, og dette gjøres alltid på TV, i radio, etc, og man skiller derfor fremdeles mellom ร og ล i thais rettskriving.
Vokaler som skal skrives før eller etter den konsonanten de tilhører, trykkes ned etter den plasseringen den har i ordet: Dersom vokalen skal stå foran konsonanten, skal den trykkes før konsonanten, og skal den stå bak, trykkes den etter.
Vokalene som brukes for å skrive sanskrit og pali, og de verdiene de har, er: ฤ og ฦ representerer ṛ og ḷ, de stavelsesbærende konsonantene.
Flere av vokalene som brukes i thai-skrift skal stå enten over eller under en konsonant, og dette har dette utformingen av thai-tastatur, ved hjelp av såkalte dødtaster.
