Den angelsaksiske krønike ble sannsynligvis påbegynt på kong Alfreds tid og fortsatte i over 300 år som en historisk årbok over angelsaksisk historie.
Den første trykkstavelsen av den andre halvlinjen skal rime med den ene eller begge av de trykkstavelsene i første halvlinje (meningen er at de trykkbetonte stavelsene i første halvlinje skal rime med hverandre).
Et stort antall angelsaksiske manuskripter er etterlatt fra 600-tallet, hvorav de fleste ble skrevet i løpet av de siste 300 årene, fra 800-tallet og tilogmed 1100-tallet, både på latin og på morsmålet.
Angelsaksisk poesi har blitt omfattende studert for å bevise teorien at den var resitert i henhold til «muntlig-formularisk skjema» (engelsk «oral-formulaic»).
De fleste av de gammelengelske poetene er ukjente og anonyme, tolv er kjent ved navn fra middelalderkilder, men kun fire av disse er kjente fra deres verker på morsmålet: Cædmon, Bede, kong Alfred og Cynewulf.
Den store spennvidden i tid har gjort forståelsen av diktene vanskelige, også at de ord som ble benyttet hadde både andre og flerfoldige betydninger, noe som gir både dobbel som til dels mangetydig forståelse.
Et enkeltstående eksempel på en klassisk romanse har blitt bevart, det er et fragment av en fortelling om Apollonius fra Tyr, ikke til å forveksles med den stoiske filosofen Apollonius av Tyr, antagelig oversatt på 1000-tallet fra en nå tapt gresk tekst.
Den andre trykkstavelsen av andre halvlinje skal ikke rime med hverken den ene eller den andre trykkstavelsene av første halvlinje.
Forskningen har også fokusert på hvor manuskriptene ble skrevet ned, og det var syv betydelige scriptoria hvor de har sin opprinnelse: Winchester, Exeter, Worcester, Abingdon, Durham, og to hus i Canterbury, Christ Church og St.
